Out and about

Tja, hvor skal jeg begynne? Det har vært to utrolig travle måneder med en tonn av nye inntrykk, med tilsvarende mengde aktiviteter å finne på, og dermed lite tid til blogging. Det vil dessverre bli altfor omfattende å skrive om to hele måneder i ett blogginnlegg, så jeg får begynne med begynnelsen og samtidig fortelle litt om mine første inntrykk av Nicaragua.

Vi ankom hovedstaden Managua søndag 25 januar, og ble møtt av en taxisjåfør holdende på en lapp med det vi kunne tyde til å være mitt feilstavede navn. To av våre medstudenter var også på samme flyet, noe som tilsvarte et plassbehov til 4 mennesker pluss sjåfør, to svære kofferter, to middelsstore sekker, og to gigantsekker. I verdens minste taxi. Sjåføren imponerte oss med å klare å trykke begge koffertene pluss en sekk i det nærmest ikke-eksisterende bagasjerommet, to sekker fremme, og en sekk på tvers over tre av oss i baksetet. Man kan si mye om trafikksikkerheten på denne turen, men takket være sekken på tvers av fanget, vil jeg påstå at det var et godt alternativ til det ikke eksisterende setebeltet, ettersom jeg satt bom fast. Etter en halvannen/to timers trang og varm kjøretur kom vi frem til vårt hjem de neste tre månedene, Casa Iguana.

Casa Iguana er et hus fra kolonitiden, og har tidligere vært helgehuset til den beryktede diktatoren Samoza. I dag er det et noenlunde fredelig hus, med enkelte unntak i helgene. Huset består av12 rom, både enkel, dobbel, tremanns- og firemannsrom, med totalt 30 studenter, eller "hvite iguaner" som vi blir kalt. Vi har en egen palmehage som er hjem til en liten familie med skilpadder, og vår egen "hage"/platting, med coronafrukt og hawaiblomster, som huser iguaner, kolibrier, gekkoer og til tider solbadende studenter. Sjenerthet (hvis det er ett ord?) er noe man må legge igjen hjemme, for her er nemlig både dusjene og toalettene plassert utvendig, i hagen eller innimellom rommene. Heldigvis forsvinner sjenertheten relativt fort, ettersom samtlige sliter med nicamage minst en gang i løpet av de første ukene. Begrepet sjenerthet (noen må virkelig gi meg ett bedre ord) er noe nicaraguanere tydeligvis ikke er kjent med. Hvor det i Norge nærmest er tabu å snakke om folks utseende, er det det mest naturlige i verden her. Er man tykk blir man kalt for "tykken"er man tynn blir man kalt for "tynnen" (mitt ordforråd har tydeligvis tatt siesta), er man mørk blir man kalt "svarten" og er man hvit blir man kalt for "hviten". Dette er også noe man gjerne roper etter folk på gaten, på samme måte som vi i Norge ville sagt "hei". Jeg, som da vi kom hit var så hvit at jeg var selvlysende, (fakta, jeg har bildebevis!) har derfor fått plenti med nye kallenavn, deriblant "chele", "blanco" og "blanca", hvor alle refererer til hvor "ekstremt hvit"* jeg er. (*direkte sitat fra en liten nicaraguansk gutt).

Ellers er Nicaragua med første blikk ikke så altfor ulikt Puerto Rico, folk kjører nemlig som tullinger her også. Her er det bilene og hestekjerrene som har forkjørsrett, deretter mopeder, syklister og til slutt, fotgjengere. Med andre ord er det ditt eget ansvar å ikke bli påkjørt, så du må infinne deg i å vente til det er klart, eller springe som fy. Er du heldig er de kanskje så høflige at de tuter på deg før de kjører deg ned. Man forstår fort at hornet er den viktigste delen på hele bilen, og sannsynligvis også den mest brukte. Den brukes både til å si "her kommer jeg!", "flytt deg!", og "hei" og har sannsynligvis mange, mange flere betydninger vi enda ikke har oppdaget. Setebelte derimot, er en mangelvare, og tar en taxisjåfør deg i å sende ett lengselsfullt glans i retning der setebeltet burde være, får han dagens latter. Veiene er også ett eget kapittel for seg selv, veiene i byen er ikke så altfor ille, (senest i går måtte taxisjåføren svinge unna et tre som vokste midt i veien) men man skal ikke langt utenfor bykjernen før man angrer på at man tok en ekstra pils dagen i forveien, som truer med å komme i retur. Veien til stranden er for øyeblikket under utbedring, noe som til tider gjør den 45 minutter lange kjøreturen til stranden en noe luftig opplevelse, ettersom veien er full av det en reiseguide har beskrevet som "potholes as big as the 12th sircle of hell"... Ordet sprettrumpe har nå fått en helt ny betydning. Dette merkes spesielt godt dersom man sitter på lasteplanet til en av Nicaraguas mange lastebiler, hvor det tydeligvis ikke finnes begrensninger på hvor mange mennesker det er mulig å trøkke inni.

Heldigvis er stranden verdt turen, studiestedet ligger bokstavlig talt på stranden, og er utstyrt med ett undervisningsrom, kantine, volleyballnett og hengekøyer, med andre ord alt en skole trenger. Las Peñitas som stranden heter, er en 7 km lang sandstrand med ett utvalg av hoteller, hosteller, resturanter og surfeskoler. Etter min mening er den beste måten å utforske stranden til hest som vi leier på stranda, selv om man ikke alltid får med seg så¨mye av stranden når man suser forbi på et beist med egen fri vilje. For dem som ikke er helt stødig i geografien så ligger Leon og stranden på stillehavssiden av Nicaragua, og man skulle tro at et hav som heter STILLEhavet burde være et rolig, stille hav hvor man kan ta en avslappende dukkert eller liten svømmetur. Den gang ei. Bølgene er på størrelse med firehjulstrekkere, som kaster deg rundt som i en tørketrommel før de spytter deg opp på land, eller strømmen tar deg med tilbake for en ny sentrifugering. En ypperlig strand for dem som liker å surfe, men for mennesker (les: meg) med hydrofobi (les vannskrekk) er det noe som må tilvennes.

En annen unnskyldning for meg å ikke å gro svømmehud er stingrays. For de som ikke vet hva stingrays er, så er det en funky flygende-tallerken-lignende fisk med ett sylskarpt spyd på halen, også kjent som litt mindre utgaver av fisken som drepte krokodillemannen Steve Irwin. Disse er visstnok ikke farlige (ja, si det til Steve!), sålenge man ikke blir stukket i brystet eller magen. Dette er ikke så veldig betryggende, ettersom der er bortimot umulig å ikke bli skylt i land av bølgene og ende opp på magen... Vanligvis stikker bare stingrayene en student hvert år, men årets stingrays er tydeligvis ikke så stødig i mattematikk. Frem til nå har de stukket to studenter, en pedlærers ektemann og en nederlandsk turist. Som vi vet om. Det påstås at disse djevelfiskene ikke stikker bare på pur faenskap, men bare som forsvar dersom de blir tråkket på. For å forhindre at flere studenter blir stukket har skolen derfor tatt sine forhåndsregler, og oppfordret alle studentene til å "ta en Michael Jackson", dvs å "moonwalke" i vannet. Vi har derimot en litt mer effektiv plan for å få bukt på problemet, vi har nemlig hørt rykter om at en lokal restaurant selger stingrays som middagsrett, og planlegger derfor å legge om dietten til å inneholde mest mulig stingrays, for slik å forhåpentligvis utrydde problemet.

De to første ukene i Leon gikk til å utforske spanskgrammatikkens verden og byens mange markeder på dagtid, og byens restauranter og utelivet på kveldstid. Vi lokaliserte fort utestedene som ble våre faste stamplasser, og lærte oss fort hvor og når det er konserter som er verdt å få med seg (noe som er praktisk talt nesten hver dag). Det er en del gode spiseplasser her i byen, og med priser som ligger på rundt 30 norske kroner for en bedre middag inkludert drikke, har jeg ikke akkuratt slitt ut stekepannen hjemme på casaen. Alkohol er også latterlig billig her nede, en pils koster 20 cordobas (eller tullepenger som min medstudent Morten kaller det) ute på byen, del summen på 3 så har man prisen i norske kroner. Det som også er farlig billig her nede er rom. Leon har dessverre skuffende lite utvalg i drinker på de fleste utesteder, men alle stedene har rom. Og is Og cola. Og har de ikke rom, oppfordrer de deg gjerne til å springe ned på den lokale butikken å kjøpe en flaske, for å ta med tilbake til utestedet.

Den andre helgen her fikk vi tatt en tur i mangroveskogen. Mangroveskogen ligger i enden av Las Peñitas, på den ene siden av øya San Juan Verdado. Vi kjørte rundt øya på havsiden først, hvor vi fikk fisket litt og sett på hvaler, før vi rundet øya og kjørte inn i selve skogen. Det finnes to typer mangrovetrær i skogen, som er lett gjenkjennelige ved at den ene typen har røtter som vokser nedover, mens den andre typen har røtter som vokser oppover. Røttene er noe av det som gir skogen sitt spesielle utseende, sammen med dens habitanter som blant annet inkluderer hegrer, krokodiller, iguaner, vaskebjørn, meksikansk pinnsvin, falker og kule små Kingfisher fugler. Det var en utrolig fin tur, ingen ble krokodillemat, og samtlige ble solbrent.
Ellers ble den første tiden her nede benyttet på stranden, til å teste ut joggemulighetene i byen (ikke en mulighet, ettersom man må stoppe på hvert gatehjørne for å ikke bli meid ned av forbipasserende biler, hester eller sykler), til litt kveldsturning, swing, linedancing, (kan ikke bare danse salsa!), og aerobic, samt litt mer stillesittende aktiviteter som å ligge i hengekøyen med en kald pils og nyte livet.

Fortsettelse følger...

Fredag 23 januar

Etter en siste tur til Barranquitas sentrum for litt shopping og handling av avskjedsgaver til familien, var det tid for å ta avskjed med Roberto og Roberto Eli for å bli kjørt av Lissi til San Juan. Det var litt trist å ta farvel med familien og Barranquitas, og vi skulle veldig gjerne blitt mye lengre, men det var på tide å fortsette reisen. Da vi ankom hotellet på Condado i San Juan oppdaget at det var det var totalt ubeboelig ettersom det var under oppussing. Jeg funderte en smule over hvordan det var mulig å booke rom på ett hotell som ikke var i bruk, men det viste seg at vi i stedet skulle bo på hotellet ved siden av, Atlantic Beach Hotell. Dette hadde vi ikke hadde noe imot, ettersom dette var mye finere hotell med egen bar, og som lå bokstavlig talt på stranden. Det som også kom som en liten overraskelse på oss var at hotellet viste seg å være det mest kjente hotellet for homofile i San Juan. Plutselig gikk det opp for oss hvorfor alle i baren satt i par og fordelt etter kjønn Men hotellrommet var veldig fint, resepsjonisten var en utrolig søt liten mann, og vi fikk mye hjelp til å finne ut hva vi ville gjøre mens vi var i San Juan. Etter en dusj var vi klar for å ta turen inn til Old San Juan, den gamle delen av byen, hvor man går flere århundrer tilbake i tid så snart man setter foten utenfor drosjen. Vi tuslet rundt i de koselige gatene inni byen, langs havna og satt oss ned på et par utesteder for litt forfriskninger.

Lørdag 24 januar

Vi stod opp grusomt tidlig, og så fort vi fikk trødd på oss klær og nappet med oss en veske eller to, hoppet vi inn i en taxi til Old San Juan. Deretter tok vi fergen til Catano, til en katedral etter min smak; ”The cathedral of Rum”, Casa de Bacardi. Der fikk vi en guidet tur gjennom museet til ære for Bacardi familien, med både fortellinger, filmer, lukteprøver, demonstrasjon i hvordan man lager de mest berømte Bacardi drinkene Cuba Libre, Daquiri og Mojito, og sist, men ikke minst; gratis smaksprøver. Etter en liten tur i souvenirbutikken bar det tilbake til Old San Juan, og til Hard Rock cafe for en liten matbit før vi fortsatte turen. Vi tok en åpen trolley gjennom de koselige små gatene og langs havet, til vi tilslutt var fremme ved Old San Juans mest berømte og storslagne attraksjon, El Morro. El Morro (eller El Castillo San Felipe del Moro som det egentlig heter) er et fort fra 1600 tallet som ligger på den nordvestlige tuppen av øya, og som ble bygget for å beskytte inngangen til San Juan bukta mot fiender til sjøs. Fortet er ett utrolig flott byggverk med en fantastisk utsikt og er absolutt verdt ett besøk! Etter El Morro tok vi turen tilbake til hotellet for en liten dukkert på stranden, hvor vi ble mørbanket av de kraftige bølgene som snek seg innpå oss for så å velte oss overende. Etter en lang dusj (var ikke meningen å dusje lenge, men det tok en halv evighet å få vekk all sand, tang og tare som hadde havnet overalt!) spiste vi middag med en venninne av Berit som er fra San Juan. På vei hjem fra middagen var vi så heldige å få med oss en lokal dansefestival med dansere fra hele Puerto Rico, deriblant salsadansere fra byen Ponce, hvor vi var tidligere i uken. Deretter gikk turen til hotellbaren for et par drinker før sengetid, og hvor vi fikk en ny venn i hotellets bartender, som stolt mikset, og serverte oss sine egne selvkomponerte drinker. Selv om det ble en litt sen kveld, kom vi oss opp da klokken ringte neste morgen, og det var tid for å ta turen videre til vår neste destinasjon: Nicaragua

Da har jeg endelig fått tilbake pcen min etter at den tok kvelden 3 dagen i Puerto Rico og kan endelig oppdatere litt. Nå er jeg vel fremme i Nicaragua på Casa Iguana, hvor jeg er på andre uken i spanskkurset. Men før jeg begynner å fortelle om livet her vil jeg først skrive litt om vår fantastiske ferie i Puerto Rico.

Søndag 18 januar

Vi ble hentet av Elisa, eller Lissi, og kjørt hjem til hennes familie i fjellene i Barranquitas. Familien består av Lissi, Roberto, og sønnen Roberto Eli, som bor nesten på toppen av et av fjellene med nydelig utsikt over den store ”hagen”, fjellene og dalene bortenfor. Vi fikk en liten rundtur gjennom Barranquitas, med en liten avstikker til ett vennepar av Lissi og Roberto, hvor vi ble servert ett par obligatoriske velkomstdrinker. Drinkene bestod av Conquito, som lages av hvit rom og kokosmelk, og Pitorro, en mildt sagt MEGET sterk rom som brygges ulovlig i fjellene. Under vår lille sightseeingrunde i sentrum traff vi ingen andre enn byens viktigste mann, ordføreren Paco Lopez. Han var ute på sykkeltur med Carlos, lederen for en lokal miljøvernsorganisasjon, som inviterte oss til å bli med på en liten hikingtur til ”La Ceiba”, i Canon las Bocas. Kvelden tilbrakte vi sammen med familien før vi gikk til sengs i vår egen etasje, og sovnet til lydene av tusener av Coqui og et utrolig irriterende dyr/reptil/fugl (?) som lager en lyd som er prikk lik min vekkerklokke, og naturlig nok ganske irriterende å våkne til midt på natten. Coqui er Puerto Ricos nasjonaldyr, og er en liten frosk som lager en veldig særegen lyd som høres ut som ”co – qui”. Når Coquien har funnet seg en make er det hannene som lager ”co” lyden, og hunnene som svarer med ”qui”, litt søtt egentlig, men lyden kan bli en smule plagsom i lengden

Mandag 19 januar. Martin Luther Kings day

Etter en typisk puertorikansk frokost bestående av bacalakitas (frityrstekt bacalao og mel, ganske fascinerende smak) tilbrakte vi den nasjonale helligdagen i Porta Caribe (Doorway to the Caribbean), i byen Ponce, som ligger helt sør i landet. Vi måtte selvfølgelig ta en dukkert i det karibiske hav, og kunne konstantere at Jesus enda lever og går på vannet- og kjekk er han også (det er grunt vann litt uti havet, hvor det akkutar da gikk en fyr å tuslet ). Vi tok en spasertur langs havna, og dro inn til sentrum å beundret byens berømte arkitektur, deriblant byens kirke, plaza (torg), og ”Parque de Bombas”, byens gamle brannstasjon. Deretter dro vi til det store korset som ligger på fjellsiden mot byen, hvor vi hadde en praktfull utsikt over hele Ponce. Der oppe ligger også villaen til Seralles familien, produsentene bak den hvite rommen Don Q, et hus jeg gladelig kunne overtatt! Da vi kom hjem dro vi på et lite besøk til Lissis søster og mannen som bor på toppen av fjellet og har en ikke mindre enn en 330 graders fantastisk panoramautsikt over fjellene, dalene og byen (hadde ikke hatt så veldig mye imot å bo her heller ).

Tirsdag 20 januar

Vi stod opp umenneskelig tidlig og ble kjørt av Lissi til sentrum, hvor vi tok en liten tur inn i kirken og planla å surfe litt på nettet på la Plaza. Det er tydelig at turister nærmest er ikke-eksisterende her, og vi ble dermed byens nyeste attraksjon, med folk som stirret, peket, kom bort for å hilse, snakke og ta bilder av oss. Min dumme pc er totalavhengig av konstant strømkontakt for å ville fungere, så jeg lusket rundt torget på jakt etter strømuttaket til julelysene (ja, de er der fremdeles!) slik at jeg kunne stjele litt strøm. Jeg var dessverre ikke så diskre som jeg hadde håpet, noe som var litt vanskelig ettersom jeg var den eneste kritthvite, blonde og blåøyde personen på mils omkrets, og ikke lenge etter kom det en politibetjent som lurte på hva i huleste jeg holdt på med. Jeg innrømmet mine synder, og enden på visa var at han hjalp meg med å lete gjennom torgets busker og bed etter en fungerende kontakt. Etter litt surfing prøvde vi å finne Carlos som hadde lovet oss tur til La Ceiba, uten mye hell, så vi henvente oss til rådhuset. Vi fikk hjelp av ordføreren selv til å spore ham opp, og fikk privat eskorte hele de lange 30 meterne ned til Carlos kontor av ordførerens privatsjåfør, som også eskorterte oss på tur i ordførerens private bil. Valget av bil ble snart tydelig da vi begynte å nærme oss vår destinasjon, da det var så vidt firehjulstrekkeren klarte å komme seg frem. Det var også veldig betryggende da ferden gikk gjennom en låst port med et stort skilt hvor det stod ”DANGER”. Canon las Bocas er en fantastisk vakker og frodig dal, med grønne trær og planter så langt øyet rekker og en drepende luftfuktighet. La Ceiba som vi kom for å se er et 300 år gammelt tre som veltet under orkanen San Fillipe og ble liggende horisontalt over en liten kløft, og som i stedet for å dø, begynte å vokste oppover, og har slik fått sin helt spesielle form. Turen gikk deretter gjennom en skog av bambus, til utkikkspunktet over fjellsiden ”White Rock” før vi tok turen ut av skauen og til ”Kikkis pizza” for en velfortjent matbit. Vi avsluttet kvelden hos Lissis fetter og kone, hvor vi ble sittende å snakke om kulturforskjellene mellom Norge og Puerto Rico og prøvde å lære dem litt norsk.

Onsdag 21 januar

Puerto Rico er tilknyttet USA og det er tydelig at de har arvet deres bilkultur, noe som gjør at dersom man skal mer en 10 meter, kjører man. Det sier seg selv at det derfor ikke er mange som går tur, (tilnærmet lik null) ikke en gang med hundene sine (for det ville jo vært helt absurd!). Vi ble derfor sett på som noen tullinger da vi bestemte oss for å gå den nesten to timer lange turen fra huset og til byen ikledd regnjakke og sekk, ettersom vi fikk noen ganske kraftige tropiske regnskyller innimellom solsteiken (det gjorde seriøst vondt!). Folk kjørte nesten av veien, og vi fikk mange forbausede blikk og tilrop, der vi marsjerte av gårde gjennom sol og regn som de rare normennene vi er.

Torsdag 22 januar

Som nevnt er det svært få puertorikanere som går tur, spesielt i skog og natur, og jeg mistenker at tallet er 1, og denne personen er da Carlos. Han jobber for å få Canon las Bocas til å bli et naturreservat som kan tiltrekke turister og for å få lokale unger og ungdommer til å innse at de har masse fantastisk natur rett utenfor stuedøra som man må ta vare på. Foreløpig er det svært få som hiker innover det fantastiske landskapet i Canon las Bocas, og Carlos ble derfor nærmest i ekstase da vi gjerne ville bli med på en ny tur. Denne gang ble vi utstyrt med redningsvest og hjelm og turen gikk opp langs med og gjennom en elv til et nydelig fossefall hvor vi skulle rappelere. Ettersom det ikke går mye folk her er det ingen stier, og jeg selvfølgelig ble utnevt til å gå først, så jeg måtte prøve meg frem gjennom tett buskas, vonde, stikkete, sviende planter (som jeg selvfølgelig støtte på flere ganger), på glatte steiner i og ved elven fobi gekkoer og slanger, og gjennom tusenvis av spindelvev med gigantiske edderkopper plantet i midten (mistet tellingen på hvor mange ganger jeg stod ansikt til ansikt med edderkopper som var minst en halv meter mellom øynene!) Det var her den geniale ideen med ”spider stick” ble oppfunnet, hvor jeg deretter fektet vilt rundt meg med en pinne for hvert skritt jeg tok Da vi kom frem til fossen og den lille kulpen nedenfor var vi allerede så våte, skitne og svette, at jeg likesågreit heiv meg uti

Deretter var det tid for å rappelere, vi klatret opp langs fjellsiden ved fossen hvor etter mye om og men fikk hevet tauet ut gjennom den tette vegetasjonen og nedover fjellsiden. Jeg var den heldige førsteman ut, så jeg ble spent fast i selen, dobbel og trippelsjekket alle fester, forklart hva jeg skulle gjøre, og så bar det utfor. I begynnelsen gikk det jevnt og trutt, men da det plutselig var slutt på fjell å sparke fra og jeg hang i løse lufta over en elv med harde skarpe steiner mange meter under, slo adrenalinet inn. Etter et par øyeblikk med dødsangst kom jeg meg trygt om enn noe skjelvende, ned til fast jord under beina Etter at jeg hadde kommet meg ned og festet tauet for å kunne sikre Berit, var det hennes tur utfor. Hun var så uheldig å miste fotfestet da hun var halvveis, men klarte etter en del banning å få fotfeste igjen og fire seg ned i elva Deretter var det på tide å sette av gårde på veien tilbake, noe som ble en temmelig våt affære ettersom vi typisk nok fikk en tropisk regnskyll akkurat i det jeg hadde blitt tørr etter min lille svømmetur Fem timer etter vi begynte på turen var vi fremme ved bilen, en smule slitne, skitne og våte, men etter litt mat, og en dusj var vi klar for å dra ut på den obligatoriske turen til det lokale utestedet for å utforske utelivet siden det var vår siste kveld i Barranquitas

Nå er vi endelig fremme i Puerto Rico etter nærmere 35 timer på reisefot! Reisen begynte på fredag med fly fra Stavanger til Oslo, hvor jeg traff min nye reisekamerat Berit. Som jeg forutså hadde vi en relativt ukomfortabel natt på en benk på Gardermoen, men vi klarte utrolig nok å holde oss våkne hele natten frem til avreise til London neste morgen. Etter ha vimset litt rundt på Heathrow kom vi oss ombord på flyet til New York, og ankom New York 8 timer etter. Amerikanerene tar mildt sagt kontroller svært seriøst, og vi det var ikke måte på hvor mange kontroller vi måtte igjennom. I tillegg måtte vi hente bagasjen vår og sjekke den inn på ny, noe som var veldig festlig ettersom vi hadde minimal tid frem til flyet til San Juan skulle gå. Vi rakk heldigvis flyet etter litt spurting gjennom det som føltes som halve JFK, og etter fire timer gikk vi inn i en vegg av varme i det vi ankom San Juan.

Det var ikke mulig å få tak i (billig) hotell via internett før vi reiste fra Norge, så vi hadde skrevet ned aktuelle hoteller og gjestehus før vi reiste og håpet på at noen av dem hadde rom ledig. Det var selvfølgelig ikke tilfellet, og det viste seg at nesten samtlige hoteller i San Juan var booket og det billigste som var mulig å oppdrive kostet 250 dollar natten. Det passet ikke akkurat med vår begrensede økonomi, men heldigvis klarte vi å oppdrive et hotell litt utenfor byen som skulle være noenlunde rimelig og som hadde ledig rom. Det er visstnok normalt å måtte ut med 65 dollar natten for shabby, skitne og insektinfiserte rom, så vi følte vi hadde skutt gullfuglen da vi fikk et skikkelig hotellrom med store behagelige senger og gullende rent bad for samme prisen

Så nå er det øyeblikk tid for å ta kvelden, klokken er rett over ett på natten lokal tid og vi gleder oss til å få en god natts søvn før vi blir hentet av Berits tidligere vertsfamilie i morgen og tar turen til Barranquitas for å besøke dem. Der vil vi sannsynligvis bli noen dager mens vi planlegger den videre reisen

Som overskriften tilsier er nå flybilletten bestilt, booket, og betalt, så om ganske nøyaktig en måned er jeg fremme i San Juan, Puerto Rico. Reisen begynner 16 januar med fly fra Stavanger til Oslo, og etter en sannsynligvis ukomfortabel natt på en benk på Gardermoen fortsetter turen grusomt tidlig neste morgen til London, New York, og til slutt Puerto Rico. Her blir det en ukes ferie før turen går videre til Nicaragua, nærmere bestemt Leon, hvor jeg skal bo de neste 3,5 mnd. Her skal jeg studere flerkulturell pedagogikk, oppleve den nicaraguanske kulturen, og utforske landet og forhåpentligvis et naboland eller to.

Det begynner så smått å gå opp for meg at jeg skal flytte til andre siden av kloden, og de uskyldige små sommerfuglene i magen min har nå blitt transformert til en sverm med illsinte morderbier. Jeg har heldigvis klart å lokalisere passet mitt etter mange timers panisk leting, og mener å tro at jeg har mesteparten under kontroll, men har en snikende mistanke om at jeg har glemt noe som jeg garantert kommer til å komme på dagen før avreise... Men, men, den tid den sorg!