De første dagene i Puerto Rico

Da har jeg endelig fått tilbake pcen min etter at den tok kvelden 3 dagen i Puerto Rico og kan endelig oppdatere litt. Nå er jeg vel fremme i Nicaragua på Casa Iguana, hvor jeg er på andre uken i spanskkurset. Men før jeg begynner å fortelle om livet her vil jeg først skrive litt om vår fantastiske ferie i Puerto Rico.

Søndag 18 januar

Vi ble hentet av Elisa, eller Lissi, og kjørt hjem til hennes familie i fjellene i Barranquitas. Familien består av Lissi, Roberto, og sønnen Roberto Eli, som bor nesten på toppen av et av fjellene med nydelig utsikt over den store ”hagen”, fjellene og dalene bortenfor. Vi fikk en liten rundtur gjennom Barranquitas, med en liten avstikker til ett vennepar av Lissi og Roberto, hvor vi ble servert ett par obligatoriske velkomstdrinker. Drinkene bestod av Conquito, som lages av hvit rom og kokosmelk, og Pitorro, en mildt sagt MEGET sterk rom som brygges ulovlig i fjellene. Under vår lille sightseeingrunde i sentrum traff vi ingen andre enn byens viktigste mann, ordføreren Paco Lopez. Han var ute på sykkeltur med Carlos, lederen for en lokal miljøvernsorganisasjon, som inviterte oss til å bli med på en liten hikingtur til ”La Ceiba”, i Canon las Bocas. Kvelden tilbrakte vi sammen med familien før vi gikk til sengs i vår egen etasje, og sovnet til lydene av tusener av Coqui og et utrolig irriterende dyr/reptil/fugl (?) som lager en lyd som er prikk lik min vekkerklokke, og naturlig nok ganske irriterende å våkne til midt på natten. Coqui er Puerto Ricos nasjonaldyr, og er en liten frosk som lager en veldig særegen lyd som høres ut som ”co – qui”. Når Coquien har funnet seg en make er det hannene som lager ”co” lyden, og hunnene som svarer med ”qui”, litt søtt egentlig, men lyden kan bli en smule plagsom i lengden

Mandag 19 januar. Martin Luther Kings day

Etter en typisk puertorikansk frokost bestående av bacalakitas (frityrstekt bacalao og mel, ganske fascinerende smak) tilbrakte vi den nasjonale helligdagen i Porta Caribe (Doorway to the Caribbean), i byen Ponce, som ligger helt sør i landet. Vi måtte selvfølgelig ta en dukkert i det karibiske hav, og kunne konstantere at Jesus enda lever og går på vannet- og kjekk er han også (det er grunt vann litt uti havet, hvor det akkutar da gikk en fyr å tuslet ). Vi tok en spasertur langs havna, og dro inn til sentrum å beundret byens berømte arkitektur, deriblant byens kirke, plaza (torg), og ”Parque de Bombas”, byens gamle brannstasjon. Deretter dro vi til det store korset som ligger på fjellsiden mot byen, hvor vi hadde en praktfull utsikt over hele Ponce. Der oppe ligger også villaen til Seralles familien, produsentene bak den hvite rommen Don Q, et hus jeg gladelig kunne overtatt! Da vi kom hjem dro vi på et lite besøk til Lissis søster og mannen som bor på toppen av fjellet og har en ikke mindre enn en 330 graders fantastisk panoramautsikt over fjellene, dalene og byen (hadde ikke hatt så veldig mye imot å bo her heller ).

Tirsdag 20 januar

Vi stod opp umenneskelig tidlig og ble kjørt av Lissi til sentrum, hvor vi tok en liten tur inn i kirken og planla å surfe litt på nettet på la Plaza. Det er tydelig at turister nærmest er ikke-eksisterende her, og vi ble dermed byens nyeste attraksjon, med folk som stirret, peket, kom bort for å hilse, snakke og ta bilder av oss. Min dumme pc er totalavhengig av konstant strømkontakt for å ville fungere, så jeg lusket rundt torget på jakt etter strømuttaket til julelysene (ja, de er der fremdeles!) slik at jeg kunne stjele litt strøm. Jeg var dessverre ikke så diskre som jeg hadde håpet, noe som var litt vanskelig ettersom jeg var den eneste kritthvite, blonde og blåøyde personen på mils omkrets, og ikke lenge etter kom det en politibetjent som lurte på hva i huleste jeg holdt på med. Jeg innrømmet mine synder, og enden på visa var at han hjalp meg med å lete gjennom torgets busker og bed etter en fungerende kontakt. Etter litt surfing prøvde vi å finne Carlos som hadde lovet oss tur til La Ceiba, uten mye hell, så vi henvente oss til rådhuset. Vi fikk hjelp av ordføreren selv til å spore ham opp, og fikk privat eskorte hele de lange 30 meterne ned til Carlos kontor av ordførerens privatsjåfør, som også eskorterte oss på tur i ordførerens private bil. Valget av bil ble snart tydelig da vi begynte å nærme oss vår destinasjon, da det var så vidt firehjulstrekkeren klarte å komme seg frem. Det var også veldig betryggende da ferden gikk gjennom en låst port med et stort skilt hvor det stod ”DANGER”. Canon las Bocas er en fantastisk vakker og frodig dal, med grønne trær og planter så langt øyet rekker og en drepende luftfuktighet. La Ceiba som vi kom for å se er et 300 år gammelt tre som veltet under orkanen San Fillipe og ble liggende horisontalt over en liten kløft, og som i stedet for å dø, begynte å vokste oppover, og har slik fått sin helt spesielle form. Turen gikk deretter gjennom en skog av bambus, til utkikkspunktet over fjellsiden ”White Rock” før vi tok turen ut av skauen og til ”Kikkis pizza” for en velfortjent matbit. Vi avsluttet kvelden hos Lissis fetter og kone, hvor vi ble sittende å snakke om kulturforskjellene mellom Norge og Puerto Rico og prøvde å lære dem litt norsk.

Onsdag 21 januar

Puerto Rico er tilknyttet USA og det er tydelig at de har arvet deres bilkultur, noe som gjør at dersom man skal mer en 10 meter, kjører man. Det sier seg selv at det derfor ikke er mange som går tur, (tilnærmet lik null) ikke en gang med hundene sine (for det ville jo vært helt absurd!). Vi ble derfor sett på som noen tullinger da vi bestemte oss for å gå den nesten to timer lange turen fra huset og til byen ikledd regnjakke og sekk, ettersom vi fikk noen ganske kraftige tropiske regnskyller innimellom solsteiken (det gjorde seriøst vondt!). Folk kjørte nesten av veien, og vi fikk mange forbausede blikk og tilrop, der vi marsjerte av gårde gjennom sol og regn som de rare normennene vi er.

Torsdag 22 januar

Som nevnt er det svært få puertorikanere som går tur, spesielt i skog og natur, og jeg mistenker at tallet er 1, og denne personen er da Carlos. Han jobber for å få Canon las Bocas til å bli et naturreservat som kan tiltrekke turister og for å få lokale unger og ungdommer til å innse at de har masse fantastisk natur rett utenfor stuedøra som man må ta vare på. Foreløpig er det svært få som hiker innover det fantastiske landskapet i Canon las Bocas, og Carlos ble derfor nærmest i ekstase da vi gjerne ville bli med på en ny tur. Denne gang ble vi utstyrt med redningsvest og hjelm og turen gikk opp langs med og gjennom en elv til et nydelig fossefall hvor vi skulle rappelere. Ettersom det ikke går mye folk her er det ingen stier, og jeg selvfølgelig ble utnevt til å gå først, så jeg måtte prøve meg frem gjennom tett buskas, vonde, stikkete, sviende planter (som jeg selvfølgelig støtte på flere ganger), på glatte steiner i og ved elven fobi gekkoer og slanger, og gjennom tusenvis av spindelvev med gigantiske edderkopper plantet i midten (mistet tellingen på hvor mange ganger jeg stod ansikt til ansikt med edderkopper som var minst en halv meter mellom øynene!) Det var her den geniale ideen med ”spider stick” ble oppfunnet, hvor jeg deretter fektet vilt rundt meg med en pinne for hvert skritt jeg tok Da vi kom frem til fossen og den lille kulpen nedenfor var vi allerede så våte, skitne og svette, at jeg likesågreit heiv meg uti

Deretter var det tid for å rappelere, vi klatret opp langs fjellsiden ved fossen hvor etter mye om og men fikk hevet tauet ut gjennom den tette vegetasjonen og nedover fjellsiden. Jeg var den heldige førsteman ut, så jeg ble spent fast i selen, dobbel og trippelsjekket alle fester, forklart hva jeg skulle gjøre, og så bar det utfor. I begynnelsen gikk det jevnt og trutt, men da det plutselig var slutt på fjell å sparke fra og jeg hang i løse lufta over en elv med harde skarpe steiner mange meter under, slo adrenalinet inn. Etter et par øyeblikk med dødsangst kom jeg meg trygt om enn noe skjelvende, ned til fast jord under beina Etter at jeg hadde kommet meg ned og festet tauet for å kunne sikre Berit, var det hennes tur utfor. Hun var så uheldig å miste fotfestet da hun var halvveis, men klarte etter en del banning å få fotfeste igjen og fire seg ned i elva Deretter var det på tide å sette av gårde på veien tilbake, noe som ble en temmelig våt affære ettersom vi typisk nok fikk en tropisk regnskyll akkurat i det jeg hadde blitt tørr etter min lille svømmetur Fem timer etter vi begynte på turen var vi fremme ved bilen, en smule slitne, skitne og våte, men etter litt mat, og en dusj var vi klar for å dra ut på den obligatoriske turen til det lokale utestedet for å utforske utelivet siden det var vår siste kveld i Barranquitas